Byplanlegging

Bakgrunn

I våre byer og tettsteder er det mange ulike støykilder som i større eller mindre grad er forstyrrende. Transport (vegtrafikk, baner, flyplasser) og næringsvirksomhet er de mest vanlige kildene i hverdagen. På kveldstid og i helgene kan det være restauranter og diskoteker, idrett- eller kulturarrangementer og skytebaner som er problematiske.

Hver 4. innbygger i Norge har mer vegtrafikkstøy ved boligen sin enn forsvarlig 25.000 elever kan ha lærevansker i sitt klasserom pga vegtrafikkstøy Ca 50% av de støyplagede bor i boligområder rundt bykjernene Lokalisering av støykildene i forhold til boliger, barnehager, skoler, helseinstitusjoner og rekreasjonsarealer er avgjørende for hvor store ulemper støyen medfører. Boliger langs veger eller i bystrøk med nattåpne restauranter kan eksempelvis være utsatte. Byplanlegging, i form av blant annet areal- og transportplanlegging, er derfor ett av de virkemidler som eksisterer for å redusere ulempene.

Regelverk

Det er et mål for all byplanlegging at byer og tettsteder skal være mest mulig velfungerende samtidig som ulempene for innbyggerne minimaliseres. Her kan det oppstå dilemmaer mellom disse to hensyn ved for eksempel at det ofte er ønskelig med en viss boligandel i sentrum og tett inntil sentrumskjernen, samtidig som trafikken inn til sentrum er stor. Disse dilemmaene må politikere ta stilling til, fordi det er politikerne som styrer det meste av areal- og transportplanleggingen.

Det offentlige kan styre all arealbruk, ved å bestemme hvor ulike virksomheter (bolig, industri, handel, veger, jordbruk osv) kan lokaliseres. Arealplanlegging styres av Plan- og bygningsloven, som beskriver et planhierarki med fylkesplaner, kommuneplaner, reguleringsplaner og bebyggelsesplaner. Kommunene er ansvarlig planmyndighet og skal godkjenne de fleste planer. Fylkesplanene har en samordnende funksjon, mens Fylkesmannen og Miljøverndepartementet i hovedsak er klageinstanser for denne typen planer.

Transportplanlegging styres i større grad av statlige retningslinjer og rammer. Nasjonal transportplan er det viktigste transportpolitiske verktøy, som styrer bruken av midler til vegbygging, jernbane, luft- og sjøtransport. Lokal kollektivtransport planlegges og drives av fylkeskommunene. Dette oppdelte ansvaret har blant annet medført at det er bevilget betydelige statlige midler til vegbygging, mens kollektivtransporten har måttet konkurrere på de lokale budsjetter med blant annet helse og undervisning. Ulike bompengeordninger til vegbygging har i tillegg forsterket ulikheten i satsningen mellom transportmidlene.

Veksten i biltrafikken er både avhengig av de økonomiske konjunkturer og av offentlig planlegging. De transportpolitiske vedtak som er fattet i norske byer for perioden 2000-2010 tyder på at biltrafikken vil fortsette å vokse, til tross for en viss satsning på kollektivtransporten. Dette kan forhindres ved at det samtidig innføres restriksjoner på biltrafikken. Parkeringspolitikken og høyere avgifter ved kjøring i byene (vegprising) er de mest aktuelle tiltakene for å redusere bilbruken.

Plan- og bygningsloven har også et system for konsekvensutredninger (KU). For alle forslag til nybygging over en viss størrelse (for eksempel veg- eller jernbaneanlegg som koster mer enn 150 millioner kroner eller anlegg for handel over 7.500 m2 ) skal det utredes samfunnsmessige konsekvenser av tiltaket, i tillegg til de pålagte arealplaner.

Det foreligger mange statlige retningslinjer for byplanlegging, som alle skal ivareta ulike hensyn, og som også gjenspeiler en del av de interessekonflikter som nesten all byplanlegging består av. Det er de politiske myndigheter, og i første rekke kommunestyret, sitt ansvar å foreta avveininger. De viktigste statlige retningslinjer og forskrifter om effekten av byplanlegging i forhold til støy er listet opp nedenfor:

1. Rikspolitiske retningslinjer for samordnet areal- og transportplanlegging, MD 1993
2. Rikspolitiske retningslinjer for å styrke barn og unges interesser i planleggingen, MD 1995
3. Retningslinjer for vegtrafikkstøy, Miljøverndepartementet (MD) 1979
4. Retningslinjer for arealbruk i flystøysoner, MD 1999
5. Retningslinjer for skytebanestøy €” nye baner, MD 1993
6. Retningslinjer for begrensning av støy fra industri, SFT 1985
7. Byggforskriften, KAD 1997
8. Støyhåndboka, SFT 1990
9. Forskrift om grenseverdier for lokal luftforurensning og støy, MD 1997

Forskrift om grenseverdier for lokal luftforurensning og støy setter en grense for hvor mye støy som kan tillates i eksisterende boliger, skoler, barnehager og helseinstitusjoner før man kan kreve at anleggets eier gjennomfører tiltak. Fylkesmannens miljøvernavdeling er ansvarlig for at forskriften følges.

Byplanlegging er et mer omfattende begrep enn areal- og transportplanlegging. I tillegg til hvor ulike virksomheter er lokalisert, inkluderer byplanlegging også planlegging for det sosiale og kulturelle liv og tilrettelegging for alle hverdagens aktiviteter. Støy fra biltrafikk er for eksempel ikke bare avhengig av hvor vegen ligger, men også av hvordan næringsliv og handel driver sin virksomhet. Dette kan påvirke hvilket transportmiddel den enkelte velger å bruke. Slike forhold planlegges ikke av det offentlige, men i hovedsak av næringslivet.

Hva du kan gjøre

Som beskrevet over er det meste av areal- og transportplanleggingen styrt av det offentlige ved lokale og nasjonale politikere. Det er derfor viktig at den enkelte påvirker partiene og politikerne både i bydelsutvalg, kommunestyre, fylkesting og storting. Men det er også viktig at enkeltmennesker går sammen i organisasjoner som har felles mål. Norsk forening mot Støy er en slik organisasjon. Andre kan være miljøvernorganisasjoner, beboerforeninger eller aksjonsgrupper. Disse vil lettere kunne nå fram i media og til politikerne.

I tillegg til politikerne kan det være aktuelt å kontakte eier eller etat som er ansvarlig for støykilden, for eksempel en næringsvirksomhet eller et diskotek. Statens vegvesen og kommunene har ansvar for alle veger og har eget program med midler til støyskjerming.

Den kommunale helsetjenesten har også et ansvar for folks helse og trivsel, og kan gripe inn. Hver enkelt kan henvende seg hit. Kommunehelsetjenesteloven gir kommunelegen rett til å kreve tiltak eller stanse en virksomhet, dersom den skaper helseplager.