Industristøy

Bakgrunn

En av de store støykildene er fra industri. Naboer plages. Ideelt sett skal samfunnet forebygge mot ekstern støy fra industri allerede ved at mulig støyende industri ikke skal tillates bygget i nærheten av boligområder.

Problemer med ekstern støy fra industri kan f.eks. være knyttet til bedrifter som er etablert lang tid tilbake og som har utvidet sin virksomhet eller endret produksjonen slik at støyen har økt. Et slikt eksempel er kalksteinsmølla Hustadmarmor i Fræna kommune, der kommunen ikke har fulgt opp reguleringsbestemmelser og Statens Forurensningstilsyn, SFT, (og Miljøverndepartementet) har gitt store dispensasjoner fra industristøyretningslinjene, mens naboer gjennom flere år har ført rettssaker mot bedriften. I desember 1999 påla SFT bedriften å innløse tre av naboboligene. I april 2000 faller dom i den (hittil) siste av rettssakene.

Regelverk

I Norge har vi i hvert fall én rimelig bra retningslinje for støy – og det er “TA-506 Retningslinjer for støy fra Industri”, utgitt av Statens forurensningstilsyn i 1985. Denne sier at boligområder og områder med undervisning og liknende ikke må belastes med mer ekvivalentstøy høyere enn 50 dBA på dagtid – fra kl 06 til 18. På kveldstid kl. 18“22 (og hele dagen og kvelden på søn- og helligdager) er grenseverdien redusert til 45 dBA, og om natten (kl 22“06) er kravet satt til 40 dBA.

Dersom støyen belaster fritidsbebyggelse og områder for rekreasjon, sykehus, sykehjem, etc. er kravene betydelig strengere: Ekvivalentstøyen skal være maks 40 dBA på dagtid og 35 dBA på kveld og natt.

Dersom støyen fra bedriften er utpreget identifiserbar, med impulser, rentoner, osv. skal støyen senkes 5 dBA i forhold til de oppgitte verdier.

Og maksimalstøyen skal ikke overstige tallverdien av ekvivalentstøynivået med mer enn 10 dBA.

Dette er betydelig strengere støykrav enn det som finnes i tilsvarende retningslinjer for veitrafikkstøy og flystøy. Årsaken til denne forskjell er klar: Å hindre støyplage overfor bebyggelse og boligområder skjer først og fremst ved lokalisering av bedriften, og deretter ved å gjennomføre støydempende tiltak internt, innkapsling, støydemping, valg av støysvake maskiner, vifter og kompressorer. Bedriften kan også skjerme seg mot omgivelsen med tette gjerder rundt bedriftstomta, som også kan gi fordeler med sikkerhet og adgangskontroll.

Når det gjelder veier, jernbaner og flyplasser, bygger vi i dag videre på en eksisterende infrastruktur, og det er vanskelig og kostbart å endre på nåværende plassering og linjeføringer.

Men de norske industristøy-retningslinjene er ikke enestående i verden. Både Tyskland, Nederland, Sveits og Østerrike har tilsvarende krav, og der også som forskrift, hvilket er mye mer bindende enn våre norske retningslinjer. Retningslinjer kan man dispensere fra – og det blir gjort. En forskrift derimot, kan ikke fravikes. I Tyskland har man relativt nylig revidert sin forvaltningsforskrift for støy “TA-Lärm”, i tillegg til hva den norske normene sier, skal det i Tyskland også settes i verkt ekstra tiltak dersom lavfrekvent støy er betydelig (se eget faktaark om lavfrekvent støy). Det er nemlig et problem i mange bedrifter at ulike vifter, kompressorer, tunge motorer, osv. gir en spesielt lavfrekvent støy som kanskje ikke høres så godt, men “går rett i ryggmargen” og gir sterke ubehagsfornemmelser. Det er den lavfrekvente støyen som har størst evne til gjennomtrengning av vegger, tak, vinduer, osv.

“Utendørs-bedrifter”

Det er lettere å hindre støyproblemer dersom produksjonen skjer innendørs. Vifter transportører lar seg bygge inn, inn- og utkjøringsporter kan formes som “støyfeller”. Vanskeligere er det imidlertid dersom produksjon og virksomhet foregår utendørs. Som eksempel kan nevnes: Pukkverk, asfaltverk, grustak, betongblandeverk, gjenvinningsanlegg for tungt avfall, skapstål, osv. Men også her gjelder industristøyretningslinjene, og lokaliseringen er den avgjørende faktor for å løse støyproblemene.

Terminaler ble i Norge lenge regnet som trafikkanleggets forlengede arm. En godsterminal for trailere, en bussterminal eller en rangeringsstasjon for godstog, med skiftelokomotiver og sammenkoblinger av vogner, dirigering via penser til ulike spor for oppsett av godstog om natten – alt skulle gå etter retningslinjene for veitrafikkstøy. Etter avgjørelser i et par prinsippsaker, er det klart at godsterminaler må forholde seg til industriretningslinjene. Men dispensasjoner er mulig. Det vist seg at støykrav har måttet vike når en hjørnesteinsbedrift har truet med flytting og nedleggelse.

En større bedrift, et asfaltverk, pukkverk, avfallsforbrenningsanlegg osv. vil naturlig bringe med seg ikke ubetydelig tungtrafikk på hovedveiene til og fra bedriften. Her ligger det et ikke ubetydelig konfliktområde, for eksempel når bedriften i og for seg overholder støykravene på eget territorium, men påfører naboer betydelig økt støy på grunn av tungtrafikken til og fra.

Når det gjelder opprydding i eksisterende støyforhold langs veier og jernbaner, flyplasser, etc. har vi i Norge (foreløpig) bare “Grenseverdiforskriften for luft og støy”. Etter denne blir den ansvarlige for veien, banen, bedriften, etc. ansvarlig for støybegrensende tiltak (gjennomført fra år 2001 til og med 2005) bare der den innvendige støynivå (døgnekvivalent) overskrider 42 dBA. Dette er hele 12 dBA høyere enn minimumskravene etter Byggeforskrift 97. Ved 42 dBA er mellom 40 og 50% av normalbefolkningen sterkt forstyrret av støyen. Støynivået utendørs vil være på minst 70 dBA dersom innenivået er på 42 dBA.

Hva du kan gjøre

Industristøyretningslinjene er gode, men praksis er at de ofte dispenseres fra. Det er viktig å være tidlig ute, for det er med industri som med anen etablering at det først og fremst er ved lokaliseringen at støyplager kan forebygges. Arbeidet må gjøres overfor myndigheter og politikere på flere nivå. Gå sammen med andre, sørg for at alle etater i kommunen som har ansvar i plan-, regulerings- og byggesaker gjøres oppmerksom på støyforholdene som industrietableringen kan føre med seg.

Når en er plaget av støy fra en etablert bedrift, er det igjen bra for alle parter om de berørte går sammen i dialog med den aktuelle bedriften. Miljøvernavdelingen/Helseetaten i kommunen er de nærmeste å ta kontakt med, dernest Statens Forurensningstilsyn og Miljøverndepartementet.