Stillheten som forsvant
- Publisert:
- 8. desember 2008
- Kategori(er):
- stillhet og støy
Før en gang fantes stillhet. Nå fylles enhver pause med lyd.
(kilde: Stavanger Aftenblad, forfatter: Tone R. Skartveit)
– Mamma, hva er den lyden?
Femåringen rusler en reise med mor. Langs jernbanelinjen, ned mot sjøen, opp igjen. Himmelen er høy og blå. Men fuglene synger ikke. Vinden gjør runde kinn kalde. Men bjørkenes sus er borte. Sjøen beveger seg i høye gys med skum på toppen. Men bølgene er uten skvulp. Luften er full av lyd. Vanligheten er et støyende soundtrack. For bakom bruser bilene. Og båtene. Og vogntogene. Og helikoptrene. Og maskinene. Og bedriftene. Knirkingen fra nye støvletter er det ingen som kjenner til. Og lyden som løfter en femårings oppmerksomhet ut av hverdagens vante vagging er ikke naturens egne stemmer, men et aggregat. Et stort, durende strømaggregat. For jernbanelinjen er under utvidelse. Ett spor skal bli to.
– Før fantes ikke den lyden, jenta mi, sier mor.
– Du tuller, svarer femåringen og ler.
Øret er laget for å høre. Men hva hører det? Alt og intet. Vårherre skapte engang lydene. I dem fantes stillheten. Gud lyttet og syntes det var godt. Men så tar mennesket over. Luften blir en dirrende dur, med stadig stigende intensitet, en stor samling støy, helt uten særegne klanger. Tilsynelatende. Alle mulige pauser påpøses lyder av ymse slag.
Snart har gravkammeret og kistene integrerte høyttalere som til evig tid fyller dødens rom med elektronisk forflyttede rytmer og røster og salige sopraner. Ørene bombarderes og menneskeheten mister evnen til å skjelne mellom ulike arter av lyd. Og stillheten blir en fortryllende fortelling om tiden før. Om den gang da hestene dro kjerra gjennom bygatene og far brukte øksa til å felle trær og mor knadde brøddeigen med bare nevene og læreren brukte stemmen til å formidle sitt fag og regndråpenes dans på taket fikk husets foreldrefolk til å si hysj, hør, unger, hør regnet, snart er det dommedag, for regnet er så kraftig, så kraftig, og ungene krøp tungsindig under teppet og bad Fader Vår om syndsforlatelse fordi rødbetene smakte så godt i skjul, stillheten blir en fortelling om den gang kompisene knipset tiøringer i grusen for å se hvem som kom nærmest streken og Kari melket kua for hånd og fylte fjøset med folkeviser og søndagen var salmesang og klokkeklang og plenklipperen var motorløs og muskeldrevet og stor ebror finpusset trebilen som bestefar laget i vedskjulet.
Nå står høvelbenken i kjelleren og pjokken på sju har ingen peiling på hva høvling er og Emil i snekkerboden er like fjern fra hverdagen som hulemannen og Fantomet. Men finn fram en styringskonsoll og nintendo og Ipod og mp3-spiller og mobil med megapixler og de fem fjernkontrollene og vips er flatskjermen på og lydens bølgende framferd treffer øret til gjenkjennelig fryd og forlystelse.
– Jeg har hørt snøen falle, skriver den svenske historikeren og forfatteren Peter Englund i et essay om stillheten. Han forteller om sin forbløffelse. Støyens store feil er at den berøver alle de små lydene fra oss, sier han. For Englund opplevde snøens fall som et siste glimt av en døende guddom.
Det er fem minutter igjen før kveldens barne-tv begynner. Nyheter på tegnspråk. Ventetid. Minsten sitter i sofaen foran skjermen og hermer. Far blar i avisen. Løfter kaffekoppen fra bordet. Slurper den varme væsken i seg. Svelger. Setter koppen ned igjen. En stille stund. Merkbart stille. I alle fall før. Noe har skjedd. Lydløshetens fem-minutters-eksistens er forsvunnet. Nå forrettes fingernyhetene til pregløs pausemusikk. For stillhet er blitt støy. En ødeleggende tilstand. Rom for refleksjon. Sansning. Her og nå. Klisjeens katedral. Stillhet er rett og slett en uproduktiv tilstand. En fare for effektivitetens æra. Så fjern all ro, bort med smålydenes tilstedeværelse, naturens egenproduserte stillhet, pøs på med mekaniske lydprodukter, fyll alle potensielle lydløsheter med løfterike larmer, om roen sniker seg inn på deg, putt en propp i øret og sett på en sound. Og når du senere i livet møter herr Tinnitus, hørselsskadenes hverdagsprofet, så ta ham i hånden og hils som en kar, for sammen skal dere vandre p å veien mot evigheten. Sannsynligvis. Kan hende du allerede i barndommen fikk erfare øresusens snikende framtoning.
– Eit av seks barn i norske barnehagar er plaga av øyresus som følgje av støy, og ein av fire tilsette har hørselsskade av same årsak, skriver Reidun Mo på Utdanningsforbundets nettsider.
For herr Tinnitus er langt fra en typisk voksenting. Han besøker også barnehagen, lekestøyens ypperstearena. Mankoen på rolige barnerom er så sterk at nasjonale tiltak ble iverksatt idet årets høstmørke tok tak i oss. Både blant de aller minste, med aksjon God Lyd, og blant ungdommen, med informasjonsfilmen Null Sus. Bråkets alvorlige illojalitet mot ørets fortreffelige funksjon må belyses. For støy er sykdomsframkallende, støy er skadelig, som Mo skriver, støy gjør folk nervøse, de får høyt blodtrykk, vondt i hodet, søvnforstyrrelser og redusert trivsel. Vern våre barn mot slikt. Send dem ut av rommene, bort fra elektronikkens uektheter, bort fra byens sutrete bylarm, inn i naturen, ut på fjorden i all slags vær, med kløende ullvotter på hendene og årer av tre i sjøen og ro, ro, ro mitt barn, ro og kjenn pulsen stige og se bjørkens tretopper som vinker til deg der inne på land, smak saltet fra sjøspruten og spy i havet når bølgenes brus gjør tarmene tullete. Og når turen er over skal jeg ta deg i mitt fang og synge sanger fra folkevisenes skattkammer og gi deg nybakt brød med ekte smør på og siden skal du og bestefar gå ned i kjelleren, der høvelbenken står, og lage julepresanger av tre, julepresanger av ekte tre, med små feil og skjevheter som du har påført dem, med iver og glede, i all stillhet, eller i samtale med bestefar, og du skal fortelle ham om fisketuren og froskene dere fant ved hytta og høvelbenkens finurlige funksjoner skal gi deg ny innsikt i treets hemmeligheter. Og når snøen faller skal vi lytte og du skal kjenne lysten til å leke blant hvite krystaller komme dansende fra innsiden av sjelen din.
– Stillheten er en måte naturen taler til oss på ved å tie, sier Nils Faarlund til Flux.
Men hva med kulturen? Byen? Bygda? Barnehagen? Skolen? Hysj, ti, vær stille, la femåringen få ro, la henne høre stillheten, for bakom synger fuglene og bjørkene suser.
Opprett ny kommentar