Jernbanestøy omfatter støy fra tog, T-bane (finnes bare i Oslo) og bybaner på egen trasé. I 2007 utgjorde den ca. 4 % av støyplagene i Norge, men andelen er synkende til tross for økt tog- og T-banetrafikk.
Jernbanestøy
Støy fra jernbaner, T-baner og bybaner på egen trasé
Jernbanestøy stod i 2007 for ca. 4 % av støyplagene i Norge. I motsetning til annen trafikkstøy er denne støyplagen redusert – til tross for økt togtrafikk og Oslos voksende T-banetrafikk (i tillegg har iallfall T-banen i Oslo bidratt til å redusere biltrafikken og dermed også veitrafikkstøyen). Denne positive utviklingen skyldes først og fremst at
- Togene og T-banevognene er blitt mer støysvake
- Stadig mer av jernbanenettet graves ned. Flere av Norges mest trafikkerte jernbanestrekninger – f.eks. Lillestrøm–Oslo S–Drammen – går helt og holdent i tunnel, eller tunnelandelen er iallfall høyere enn for T-banen i Oslo.
- Mer helsveiset skinnegang.
- En del planoverganger er nedlagt = mindre behov for tuting.
Jernbanestøyen skyldes først og fremst
- Støy fra hjul mot skinnegang, særlig ved sporveksler og andre steder med skinneskjøter
- Kurveskrik
- Tuting, vesentlig ved usikrede planoverganger.
- Motorstøy, vesentlig fra dieselmotorer.
- Rystelser og vibrasjoner, vesentlig fra tunge godstog.
Regelverket
T-1442, Miljøverndepartementets retningslinje for behandling av støy i arealplanlegging)
Tiltak
- Bedre smøring og annet vedlikehold av skinnegangen for å forhindre kurveskrik
- Støyskjerming. Det er lettere å skjerme mot denne støyen enn mot veitrafikkstøyen fordi støyskjermene kan settes svært nær støykilden. Således kan f.eks. en 1,6 m høy støyskjerm ha betydelig virkning, mens en bilvei krever en vesentlig høyere støyskjerm. Vibrasjoner og rystelser fra tunge godstog er vanskeligere å skjerme vekk.
- Fasadeisolering.