Barn og hørselsvern! Forurensingsforskriftens støygrense tar ikke vare på barns oppvekstmiljø.
(Ill: KI-bilde Psst-konsulenter)
I et tilbakeblikk kommenterer Støyforeningen støyåret 2024 og avlegger blant annet norske politikere og myndigheters manglende ansvar og ambisjoner en visitt. Oppsummert i en betraktning av nasjonal transportplan:
« Nasjonal Transportplan 2025-2036 trådte i kraft 1. januar 2025.
Planen ble revidert før tiden - etter bare 3 år i perioden - som følge av ny politikk. I treårsperioden ble det brukt ca 300 milliarder til transportformål. I de samme årene kostet transportstøy samfunnet ca. 50 milliarder kroner, hovedsakelig i form av sykdom og tapt livskvalitet. Uten at transportplanen gjennomførte støytiltak av betydning! »
La oss se på noen eksempler på dårlig oppfølging av ansvar.
Les mer
1. Hvilket oppvekstmiljø tilbyr vi våre barn?
Titusenvis av barn vokser opp i gul eller rød støysone. Det kan gi dem en dårligere start i livet. Barn som vokser opp langs hovedtransportårene i våre største byer, er en sterkt utsatt gruppe. Såkalte handlingsplaner mot støy som følger pålegg om støykartlegging i miljøstøydirektivet, gir ikke noe vern til utsatte grupper. De utløser ingen handling eller midler til støytiltak. Våre politikere tar dem til «etterretning». Våre myndigheter er veldig godt fornøyd med den slappe - ansvarsfraskrivende - støygrensen i forurensningsforskriften. Den ble for flere tiår siden fastsatt av Finansdepartementet (!) og betyr i praksis at myndighetene ikke erkjenner konkret ansvar for transportstøyen før folk bor dypt inne i rød støysone! Med 18-20desibel A mer støy* enn WHO (Verdens Helseorganisasjon) mener er forsvarlig. Det blir neppe endring før folk - særlig foreldre og besteforeldre - slutter å tro at våre myndigheter retter gamle miljøfeil.
( * Desibelskalaen er logaritmisk - 18-20 desibel mer støy = ca 60 ganger mer lydtrykk enn WHO mener er helsemessig forsvarlig)
De må kreve av sine politikere at de tar støyansvar.
2. Slik feies støy under teppet: Ute av øye, ute av sinn
Det er godt dokumentert at vedvarende støybeIastning gir høy helserisiko, redusert livskvalitet og sannsynlig forkortet liv. Nasjonal handlingsplan mot støy hadde utgangspunkt i Stortingsmelding 26, 2006-2007, med konkrete mål om støyreduksjon.
Den ble vedtatt og satt i verk i 2007. Med mål om konkret allmenn støyreduksjon i Norge. Den representerte noen år et håp om satsing for å få redusert støy. I 2015 fanget vi opp bekymrede spørsmål fra lokale miljømyndigheter om uteblitte styringssignaler fra overordnet myndighet med hensyn til støyreduksjon. Nasjonal handlingsplan mot støy, en klar bestilling fra Stortinget, selvdøde av mangel på insentiv fra overordnete etater. I 2018 opplyste regjeringen i Stortingets spørretime at planen opphørte på grunn av «mangel på kompetanse»! I ettertid har vi sett komiteer på etatsnivå, med økonomisk beskjedne utredningstiltak, arbeide for å skaffe mer kunnskap om støy og helse, mer treffende støyindikatorer, og sonderinger mht. å finne mest samfunnsøkonomiske støytiltak. Nå pågår et flerårig verdsettingsprosjekt.
Samtidig ser vi at ordet støy gradvis forsvinner i offentlige dokumenter fra ansvarlige departement. FNs bærekraftsmål innføres som målestokk i miljøarbeid. Bærekraftsmålene inneholder ikke ordet støy. Forurensingsforskriftens støygrense omfavnes som eneste lovforpliktende støygrense for stat og kommune, med unntak av støygrensene i T-1442 og NS 8175 (Norsk standard for lyd i bolig) i plansaker. T-1442 er veiledende og må vedtas for å ha lovkraft i den enkelte sak.
Forurensningsforskriftens støygrense tillater at 2 millioner nordmenn vokser opp og lever i helsefarlig støy. Myndighetene kjenner bare på en forpliktelse om forholdene blir svært ille. Stortingets vedtatte mål i 2007 om å redusere støy ble i praksis avviklet av Solberg 2-regjeringen.
Ikke se, ikke høre om, ikke snakke om det, ligner en politisk metode for å unngå sitt støyansvar.
